Hopp til hovedinnhold

Ioniserende stråling

Sist oppdatert: Sist revidert:
Sist revidert av:
  • Denne veiledningen beskriver overvåking og kontroll av helsen til ansatte som er eksponert for ioniserende stråling i arbeid. Hensikten er å forebygge utvikling av helseplager og sykdom, samt å avdekke dette slik at tiltak kan igangsettes.
  • Arbeidsgiver skal påse at all stråleeksponering blir holdt så lavt som mulig. Dette bør inngå som en del av virksomhetens systematiske HMS- arbeid.
  • I henhold til Strålevernforskriftens § 17  er alle virksomheter pålagt å utpeke en strålevernsansvarlig, og vedkommende skal ha de nødvendige kvalifikasjoner for å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.
  • Det er viktig å gi tilstrekkelig opplæring i strålevern til alle som kan bli eksponert, dette gjelder både angående skademekanismer, mulige helseeffekter og opplysninger om hvilke strålevernhygieniske tiltak som kan gjennomføres for å begrense strålingen.
  • Arbeidstakere som eksponeres for ioniserende stråling i sitt arbeid skal, ifølge Strålevernforskriften § 33  få fastsatt sin individuelle stråleeksponering, og dette kan gjøres ved bruk av persondosimeter. I rutinemessig praksis kan avlest verdi på persondosimeteret brukes som et mål på stråledosen. Gjennomsnittlige årsdoser for de aller fleste persondosimeterbrukerne er lave. Blant enkelte arbeidstakergrupper er imidlertid årlig gjennomsnittsdoser registrert med persondosimeter betydelig høyere. Dette er grupper innen spesialiserte funksjoner innen medisinsk strålebruk, herunder radiologer, kardiologer og andre som utfører intervensjon under gjennomlysning. Blant disse gruppene har de gjennomsnittlige årsdosene økt i senere år. Statens strålevern  utgir hvert år en rapport med resultater fra doseovervåkning i Norge.
  • Arbeidsgiver har ansvar for doseovervåkning, registrering, oppbevaring av doseresultater og oppfølgning av yrkeseksponerte arbeidstakere. Arbeidsgiveren skal, både iflg. Forskrift om utførelse av arbeid m.v. § 31-4  og iflg. Strålevernsforskriftens § 34 , føre arbeidstakerregister over personer som arbeider med ioniserende stråling med opplysninger om navn, adresse, personnummer, nåværende arbeid, tilsettingstid og individuelt målte stråledoser. Direktoratet for arbeidstilsynet kan kreve utskrift av arbeidstakerregisteret, og dersom virksomheten nedlegges, skal registeret overføres til Direktoratet for arbeidstilsynet. Arbeidstakerregisteret skal være tilgjengelig for verne- og helsepersonalet, verneombud, medlemmer av arbeidsmiljøutvalg og andre personer med særlig oppgave å ivareta sikkerhet og helse på arbeidsplassen, og Arbeidstilsynet. Arbeidstaker som er oppført i registeret, skal gjøres kjent med dette og ha adgang til opplysningene som gjelder egen person. Opplysninger i registeret av ikke personlig art skal gjøres kjent for arbeidstakerne.

For å hindre akutte helseskader og begrense senskader er det gitt grenser for bestråling (Strålevernforskriften § 32 ). Grensene er gitt i enheter av ekvivalent dose for akutte stråleskader og effektiv dose for senskader, slik disse enhetene er definerte av ICRP (International Commission on Radiological Protection).

  • a) Dosegrensen for arbeidstakere over 18 år er 20 mSv pr. kalenderår.
  • b) Stråledosen til øyelinsen skal ikke overstige 20 mSv per år, eller 100 mSv for en sammenhengende periode på fem år så lenge dosen i et enkelt år ikke overstiger 50 mSv.
  • c) Stråledosen til hud, hender og føtter skal ikke overstige 500 mSv per år.
  • For lærlinger mellom 16 og 18 år som bruker strålekilder som ledd i sin utdannelse gjelder, i stedet for dosene angitt under a- c, dosegrenser på henholdsvis 5, 15 og 150 mSv pr år.
  • For gravide kvinner gjelder at dosen til fosteret ikke skal overstige 1 mSv for den resterende delen av svangerskapet, dvs. etter at graviditet er kjent.

Ioniserende stråling kan gi helseskader, og i strålevernsammenheng kan slike skader deles inn i tre kategorier:

Akutte stråleskader(vevsreaksjoner).

Slike helseskader kan oppstå hvis den mottatte stråledosen overstiger terskelverdier, og skadens omfang øker med økende stråledose. Skadene opptrer relativt kort tid etter bestrålingen (dager, uker). Akutte stråleskader hos arbeidstakere kan bare forekomme ved alvorlige uhell med strålekilder.

Senskader.

Slike helseskader kan oppstå etter en latenstid og de kan være ulike former for kreft eller skade på arvestoffet. Skadene kan opptre flere år etter bestrålingen, og skader på arvestoffet hos foreldre kan gi arvelige sykdommer. For strålevernformål antar en at det ikke er noen nedre terskelverdi for slike skader. Skadens omfang avhenger ikke av stråledosens størrelse, men risiko for at skader skal oppstå øker med økende stråledose.

Fosterskader.

Et foster er spesielt følsomt for ioniserende stråling, spesielt i perioden 8.-16. svangerskapsuke. Risiko for skade og skadens omfang øker med økende stråledose.

Beskyttelsesutstyr

Eksempler på beskyttelsesutstyr er blyfrakk, thyroideakrave, blybriller, blyhansker, bevegelige beskyttelsesskjermer og blygummi. Blybeskyttelse er påbudt på enhver lab som bruker ioniserende stråling.

  • Helseundersøkelsen skal ta sikte på å avgjøre om det er medisinske grunner til hinder for at arbeidstakeren (fortsatt) kan arbeide med ioniserende stråling eller om det er nødvendig med spesielle tiltak eller forholdsregler for slikt arbeid.
  • I forbindelse med helseundersøkelser må det derfor foretas en individuell risikovurdering. Hensikt med helseundersøkelsen er å minimalisere risikoen for helseskader.
  • Det er få tilstander som tilsier at arbeidstakeren permanent bør unngå alt arbeid med ioniserende stråling, som oftest vil det eventuelt være aktuelt med spesielle vernetiltak eller midlertidig omplassering til arbeid uten yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling.
  • Legen som skal foreta helseundersøkelsen skal være kompetent når det gjelder vurdering av helserisiko ved arbeid med ioniserende stråling. Det er også en forutsetning at legen er godt kjent med forholdene på arbeidstakerens arbeidsplass.
  • Arbeidsgiveren skal sørge for at legen har alle eksponeringsopplysninger som kan være av betydning for helseundersøkelsen. Dette innebærer bl.a. at legen skal ha underretning om det strålenivå arbeidstakeren kan forventes å bli utsatt for før første helseundersøkelse og kopi av individuelle dosimetrirapporter før senere helseundersøkelser.
  • Dersom arbeidstakeren ønsker det, kan helseundersøkelsen foretas av en annen lege enn virksomhetens, men dette må i så fall skje på en slik måte at forskriftens krav blir oppfylt. Det bør derfor skje i samarbeid med virksomhetens verne- og helsepersonale eller en arbeids-/yrkesmedisinsk avdeling. Arbeidsgiver er ikke forpliktet til å dekke ekstra omkostninger som arbeidstakers valg av spesiell lege måtte medføre.
  • Ifølge Forskrift om utførelse av arbeid § 15-4  skal arbeidstakere som kan utsettes for en dose på mer enn 6 mSv i løpet av 12 måneder eller en ekvivalent dose på mer enn 3/10 av dosegrensene ha helseundersøkelse hvert 3. år, eller oftere om det tilrås av lege.
  • Arbeidsgiver skal også sørge for at nyansatte arbeidstakere som kan bli utsatt for nevnte doser gjennomgår helseundersøkelse før de settes til slikt arbeid.

Helseundersøkelsen må foretas i samsvar med gode arbeidsmedisinske prinsipper og praksis og bør omfatte minst følgende:

  • Registrering av arbeidstakerens yrkeshistorie med tidligere eksponeringer, og eksponering i det aktuelle arbeidet, inkl. uhell.
  • Registrering av tidligere sykehistorie (inkl. familieanamnese) og nåværende helsetilstand, med vurdering av ev. arbeidsrelaterte symptomer.
  • I helt spesielle tilfeller kan det være aktuelt å foreta undersøkelser for påvisning av økt mottakelighet for skade eller tidlige skadevirkninger.
  • Arbeidstakere som tidligere er behandlet for kreftsykdommer eller sykdommer i de bloddannende organer (maligne og myeloproliferative lidelser) bør vurderes nøye. Hvis det ikke er andre grunner til hinder for det, vil arbeidstakeren som oftest kunne arbeide med ioniserende stråling uten at det medfører vesentlig økt risiko for helseskade. Det enkelte tilfelle må imidlertid vurderes omhyggelig, der det tas hensyn til prognose, andre helseforhold, type arbeid og arbeidstakerens ønsker.
  • Arbeidstakere med uttalt nyresykdom som kan medføre endret opptak og utskillelse av radionuklider, bør vurderes i forhold til arbeid med åpne radioaktive kilder.
  • Arbeidstakere med hudlidelser som kan gi økt hudopptak, og som kan vanskeliggjøre rengjøring av huden, bør ikke arbeide med radionuklider i løsning. Det kan ev. vurderes om spesielle vernetiltak, f.eks. tildekking av huden, vil gi tilstrekkelig beskyttelse.
  • Arbeidstakere med thyreoidealidelser bør unngå å arbeide med radioaktivt jod.
  • Andre indikasjoner på at arbeidstakere ikke kan arbeide med ioniserende stråling, eller at det kan være nødvendig med spesielle tiltak, kan f.eks. være:
    • Manglende fysiske eller psykiske forutsetninger for at arbeidstakeren kan anvende beskyttelsesutstyr – psykiske forstyrrelser som kan utgjøre en fare for sikkerheten
    • Medfødte misdannelser hos tidligere fødte barn, planlagt graviditet etter tidligere aborter eller andre fertilitetsproblemer, jf. Forskrift om utførelse av arbeid Kap. 7 .
    • Ioniserende stråling har lignende skadevirkning på kroppen som cytostatika, og det er også mulig at eksponering for begge deler ikke bare summerer skadevirkningene, men at den ene påvirkning kan forsterke effekten av den andre. Kravet til arbeidsmiljøet må derfor skjerpes i virksomheter hvor arbeidstakere risikerer eksponering for begge deler, og det er viktig at man unngår dobbeleksponering der dette er mulig. Arbeidstakere som risikerer å utsettes for cytostatika og ioniserende stråling må sikres en god opplæring og informasjon om skadevirkninger og forebyggelsen av dem.

Foreløpig finnes det ikke undersøkelser som er egnet for rutineovervåking av den enkelte arbeidstaker.

  • Det er ikke nødvendig med spesielle undersøkelser(for eksempel blodprøver eller lungerøntgen) av nyansatte arbeidstagere eller ved kontroller, så sant dette ikke er klinisk indisert.
  • Anamnesen er dermed det viktigste hjelpemiddelet for legen under helseundersøkelsen.
  • Arbeidstakeren skal alltid underrettes om resultatet av helseundersøkelsen.
  • Dersom legen finner tegn til sykdom eller skade som følge av stråling skal det straks sendes melding om dette til arbeidstilsynet.
  • Arbeidsgiver har plikt til å omplassere gravide kvinner til arbeid hvor de ikke utsettes for yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling. Overføring til annet arbeid bør skje så tidlig som mulig i svangerskapet.
  • Eksponering for doser nær dosegrensen vil sannsynligvis ikke forårsake helseskade, og det vil normalt ikke være nødvendig med spesiell medisinsk undersøkelse eller behandling, men det er viktig at arbeidstakeren får informasjon og råd fra helsepersonell eller andre sakkyndige.
  • Eksponering for doser nær dosegrensen kan imidlertid indikere at noe er galt med hensyn på stråleskjerming, arbeidsteknikk eller liknende, og arbeidsgiver/strålevernsansvarlige bør i slike tilfeller foreta nærmere undersøkelser for å finne årsaken til de høye dosene.
  • Ved eksponering for doser større enn 100 mSv, bør kromosomanalyse utføres med biologisk dosimetri. Analysen utføres i så fall i Finland, i regi av Statens Strålevern. Ved dosere lavere enn 100 mSv vil en vanligvis ikke se noe utfall i slike analyser. Arbeidstakeren bør få informasjon og råd med hensyn til senere arbeid og risiko for mulige langtidsvirkninger.
  • Hvis det ved individuelle målinger påvises at arbeidstaker er blitt utsatt for en stråledose utover dosegrensene gitt i strålevernforskriften § 32 , skal arbeidstakeren henvises til lege for helseundersøkelse.
  • Helseundersøkelse skal også foretas dersom arbeidstakeren av spesielle grunner ønsker dette, eller dersom lege har bestemt at arbeidstakeren skal undersøkes
  • For resultatene av helseundersøkelsen gjelder vanlige bestemmelser om dokumentasjon og taushetsplikt, jf. helsepersonelloven og pasientjournalforskriften.
  • Opplysninger om arbeidstakere som arbeider med ioniserende stråling bør dog oppbevares i minst 60 år fordi det kan være lang latenstid fra eksponering til eventuell utvikling av sykdom.
  • Se forøvrig Journalføring og journalhåndtering i BHT
  • Hilde Slørdahl Conradi, lege, STAMI
  • Tore Tynes, overlege, dr.med., STAMI
  • Merete Drevvatne Bugge, overlege, STAMI