Hopp til hovedinnhold

Løsemidler

Sist oppdatert: Publisert:
Sist revidert av:
  • Løsemidler er flytende stoffer som brukes til å løse opp faste, ikke-vannløselige stoffer. Det er viktig å skille mellom de organiske løsemidlene som har det til felles at de kan gi sentralnervøs skade (toksisk encefalopati) og de uorganiske løsemidlene som er fortynnete syrer og baser (lut) og som kan gi etseskade ved søl på slimhinner og hud. De uorganiske løsemidlene gir ikke skader på nervesystemet.
  • Løsemidler finnes i mange former for maling, lim, lakk, trykkfarger og reingjøringsmidler. Det er særlig personer som sprøyter løsemiddelholdige produkter som er utsatt for skade, for eksempel industrimalere, bil- og møbellakkerere. Økt risiko har også plastbåt- og andre plaststøpere, husmalere og trykkeriansatte.
  • Toksisk encefalopati eller løsemiddelskade (se eget dokument om utredning).
    • De mest karakteristiske symptomene i starten er hodepine, svimmelhet, kvalme og trøtthet. Generelt økt trøttbarhet for så vel fysiske som psykiske belastninger, irritabilitet og dysfori utvikler seg gradvis og er tegn på mer alvorlig skade. Sammen med hukommelsessvikt (spes. nærhukommelse) og konsentrasjonsvansker er dette tegn på at skaden kan ha blitt irreversibel. Irreversibel skade på sentralservesystemet kan også forekomme etter kraftig forgiftning (med bevisstløshet). Sykdommen vil i det enkelte tilfellet være preget av premorbid personlighet og av den foreliggende sosiale situasjonen.
    • Skadene på sentralnervesystemet er de alvorligste. I grupper av høyt eksponerte arbeidere (sprøytelakkerere) ser en årlig insidens på ca 1/1000 av toksisk encefalopati. De siste åra har det blitt meldt et fallende antall tilfeller pr år til Arbeidstilsynet, i underkant av 30 pr år etter 2003.
  • Toksisk polyneuropati sees etter eksponering for et fåtall løsemidler (n-heksan, n-metylbutylketon, trikloretylen, toluen) og er som oftest reversibel.
  • Leverskader sees etter høy eksponering for klorerte løsemidler, spesielt i kombinasjon med eksponering for alkoholer.
  • Mekanismene bak skaden på sentralnervesystemet er uklar, men det er mulig at langvarig eksponering gir permanente forandringer i membranfunksjoner.
    • En løsemiddelskade arter seg som et langsomt progredierende nevrastenisk syndrom. De første årene har plagene klar relasjon til arbeidet, med bedring i helger og ferier. Om eksponeringen opphører på dette stadiet, vil en kunne regne med full restitusjon. I motsatt fall vil plagene bli kroniske, i den forstand at de fleste nevrasteniske symptomene persisterer, selv om eksponeringen opphører. Alle organiske løsemidler synes å kunne skade sentralnervesystemet.
  • Polynevropati skyldes aksonal skade slik at symptomene først melder seg i tærne og brer seg oppover fot og legg før de melder seg i hendene.
    • Med nevrofysiologiske metoder kan en finne milde polynevropatitegn etter eksponering for ulike løsemidler, men uten at det gir symptomer.
  • Hudeffekten skyldes oppløsning av lipidlaget i huden.
    • Kontakt mellom løsemidler og hud skader huden ved at den blir tørr og dermed mer mottakelig for alle typer skader. Kontakteksem er vanlig i eksponerte grupper, spesielt på hendene. Disse kontakteksemene er praktisk talt aldri allergiske.
  • Lever og nyrer er målorganer, og det er påvist forstyrrelser i en rekke andre organsystemer. Leverskader sees etter høy eksponering for klorerte løsemidler, spesielt i kombinasjon med eksponering for alkoholer.
    • Screening mot leverskader har ingen plass i overvåkningen under "vanlige" eksponeringsforhold.
    • Eksponering for organiske løsemidler gir også overrisiko for kroniske nyreskader (glomerulonefritt), men slike er knapt registrert i Norge.
  • Løsemidler kan ha fosterskadelig effekt. Gravide bør derfor unngå løsemiddeleksponering så langt råd er. Det kan ikke angis noen sikker nedre grense for eksponering i forhold til denne effekten, men kun sporadisk eksponering eller mer kontinuerlig eksponering på 10% av Arbeidstilsynets grenseverdier  kan være en rettesnor i vurderingen.
  • Enkelte løsemidler har kreftframkallende effekt. Dette er klart vist for benzen og gjelder muligens for noen andre som trikloretylen og styren. Langt de fleste løsemidlene medfører ingen kreftrisiko.
  • Disponerende faktorer: Det kan synes som om genetisk polymorfisme mht glutation-S-transferase kan ha betydning, personer med null alleler er vist å være under økt risiko, men dette er ikke utnyttbart i overvåkingsøyemed. I noen studier er det gjort funn som kan tyde på at kvinner er mer mottakelige enn menn.
  • Initialt bør man gjøre en kvalitativ eksponeringsvurdering før man eventuelt går videre med spesifikk kartlegging. I denne står følgende sentralt.
    • Stoffenes flyktighet.
    • Hvilke mengder blir brukt.
    • Hvordan påføres produktene (sprøyting, pensel osv.).
  • Eksponering kan måles med stasjonært eller personbåret utstyr og er indisert ved mistanke om høy eksponering. God yrkeshygienisk kompetanse er nødvendig for å gjennomføre pålitelige målinger. Arbeidsmedisinske avdelinger kan være behjelpelig med planlegging og gjennomføring...
  • Arbeidstilynets temaside Kartlegging og vurdering av eksponering for kjemiske stoffer og biologiske forurensninger  gir en god innføring.
  • Gernseverdien kan ikke alltid brukes for å vurdere hva som er høyt i denne sammenhengen fordi ingen av normene for løsemidler er satt i forhold til risikoen for hjerneskade. Normen er også satt i forhold til eksponering for det aktuelle stoffet alene, mens de fleste løsemiddelarbeidere er eksponert for en lang rekke ulike løsemidler til enhver tid. Aktuelle symptomer hos eksponerte må en derfor legge stor vekt på. Eksponering som gir akuttsymptomer skal ikke aksepteres.

Arbeidstilynets temaside om Løsemidler  gir en god innføring.

Generelt for kjemisk helserisiko gjelder følgende prioriterte liste:

  1. Substitusjon (bytt ut et helseskadelig stoff med et som er mindre helseskadelig).
  2. "Innkapsling" (åpne prosesser og kar lukkes).
  3. Ventilasjon (avsug ved kilden er bedre enn allmennventilasjon).
  4. Verneutstyr.
  • Verneutstyr er siste alternativ om gjennomføring av punktene 1-3 ikke gir tilfredsstillende vern.
    • Ved sprøyting er det beste alternativet åndedrettsvern med trykkluft. Andre masker kan være OK ved kortvarige operasjoner hvor det ikke sprøytes, under forutsetning av streng kontroll med maskene. Valget av type filter er avgjørende og arbeidstilsynets orientering Åndedrettsvern  gir en god innføring.
    • Ved hudeksponering og behov for hansker må det sjekkes at hansketypen er egnet.
  • Håkon Lasse Leira, overlege.