Medfødte glykosyleringsforstyrrelser

Definisjon:

CDG, karbohydratdefekt glykoproteinsykdom. Dette er en gruppe arvelige (autosomalt recessiv) sykdommer som rammer omsetningen av glykoproteiner - glykosylering. Disse har viktige funksjoner i signaloverføring (cellemembran), hormoner og koagulering, eller som transportproteiner i blodet. Sykdommene gir symptomer fra en rekke organ. Den vanligste varianten (type 1a) skyldes en genfeil på den korte armen på kromosom nr. 16, dette gir mangel på enzymet fosfomannomutase 2

Forekomst:

Tilstanden rammer omtrent 1 av 50 000 fødsler, altså omtrent en fødsel hvert år i Norge. Frambu kjenner bare til noen få tilfeller, ikke nesten 100. Det tyder på at tilstanden er underdiagnostisert

Symptomer:

Sykdomsgruppen omfatter minst 160 ulike varianter, og variasjonen i sykdomsuttrykk og forløp er derfor stor. Typiske trekk ved den vanligste varianten (PMM2-CDG eller type 1a) omfatter dårlig trivsel fra spedbarnsalder, uttalt muskulær slapphet og sterkt forsinket psykomotorisk utvikling. Dårlig matlyst, oppkast og diaré er vanlig. Etterhvert vil barnet utvikle karakteristiske trekk, taleforstyrrelser og koordinasjonsvansker er vanlig. Epilepsi. De fleste tilfellene er forbundet med utviklingshemming

Funn:

Typiske tegn hos pasienter med type 1a omfatter innadvendte brystvorter og appelsinskall-lignende hud. Skjeling forekommer ofte. Pigmentforandringer i øynene forekommer hos nesten alle voksne. Leversvikt og hjertesvikt kan oppstå som ledd i sykdommen. Problemer som lavt blodsukker, hyppige infeksjoner og forstyrrelser i blodets evne til å koagulere kan oppstå

Diagnostikk:

Leverfunksjonsprøver, enzymaktivitet i hudceller og analyse av glykoproteiner i blodprøver brukes til å underbygge mistanken om tilstanden. De fleste typer av CDG kan diagnostiseres ved isoelektrisk fokusering av transferriner i serum. Billeddiagnostikk av sentralnervesystemet vil ofte vise en pågående sykdomsforandring. Man kan identifisere mutasjonen ved hjelp av DNA-baserte metoder. Fosterdiagnostikk er også mulig når mutasjonen i familien er kjent. Funksjonsundersøkelser er nødvendig for å kartlegge ev. organskader

Behandling:

Symptomrettet behandling, men det forskes på flere behandlingsalternativer som trolig kan redusere symptomene og progresjonen av sykdommen.  Barnets utvikling er avhengig av medisinsk og tverrfaglig oppfølging. Av de med type 1a er det en overdødlighet i løpet av de første fem leveårene som følge av organsvikt eller blødninger

 

Nettsiden med Frambus omtale av tilstanden ble besøkt 16.08.23